Arno Michaelis om radikalisering og veier ut
Dette intervjuet med Arno Michaelis ble gjennomført i Oslo i november 2022, men erfaringene og refleksjonene som deles er fortsatt høyst relevante for fagfeltet som arbeider med forebygging av utenforskap og håndtering av radikalisering og voldelig ekstremisme.
I dag arbeider Arno Michaelis internasjonalt med forebygging og støtte til familier og enkeltpersoner gjennom blant annet Parents for Peace. Intervjuet er delt i fire tematiske deler som belyser både inngang, ideologiske mekanismer, utgangsprosesser og konkrete råd for fagpersoner.
Del 1: Arnos vei inn i voldelig ekstremisme – sårbarhet før ideologi
Michaelis beskriver hvordan hans radikaliseringsprosess startet lenge før ideologi ble relevant. Oppvekst preget av uforutsigbarhet, emosjonell avstand og ubehandlede belastninger la grunnlaget for utagerende atferd, rus og søken etter kontroll og tilhørighet.
Vold og høyrisikoatferd fungerte etter hvert som regulering av indre smerte. Da han senere ble eksponert for «white power»-musikk i punkmiljøet, opplevdes det som en arena der sinne, opprør og identitet fikk en form. Det ideologiske innholdet kom sekundært – som en rasjonalisering av allerede etablerte behov.
Arno viser hvordan slike mekanismer fortsatt er sentrale i dagens radikalisering: Miljøene tilbyr struktur, identitet og fellesskap til personer som ofte mangler trygge relasjoner og reguleringsstrategier.
Del 2: Returnarrativet – en felles struktur på tvers av ekstremisme
I intervjuets andre del introduserer Michaelis begrepet «returnarrativet» – en fortelling som går igjen i mange former for ekstremisme. Narrativet bygger på forestillingen om en tapt, idealisert fortid, en syndebukk som har ødelagt denne tilstanden, og et løfte om gjenopprettelse gjennom ekskludering eller vold.
Han peker på hvordan denne strukturen finnes både i høyreekstreme, religiøst ekstreme og andre ideologiske bevegelser, uavhengig av kontekst. Felles er at narrativet forenkler komplekse samfunnsutfordringer og gir en følelse av mening og retning for individer som opplever maktesløshet i nåtiden.
For fagfeltet understreker dette behovet for å jobbe narrativt: å utfordre forenklede forklaringer, styrke historisk og sosial kompleksitetsforståelse, og hjelpe mennesker med å forankre seg i nåtid fremfor mytiske fortider.
Del 3: Veien ut – utmattelse, relasjoner og identitetsbrudd
Arnos exit-prosess var preget av gradvis utmattelse. Å leve i konstant beredskap, frykt og kognitiv dissonans tømte ham for energi. Små møter med vennlighet – særlig fra mennesker han var lært opp til å dehumanisere – bidro til å svekke fiendebildene.
Da han ble alenefar, samtidig som miljøet rundt ham preget av vold og tap begynte å kollapse, ble kostnaden ved å bli værende for høy. Å forlate ekstremismen innebar ikke bare å forlate en ideologi, men å miste hele sitt sosiale nettverk og identitet.
Intervjuet illustrerer hvor avgjørende nye fellesskap er i exit-fasen. For Arno ble inkluderende subkulturer og kreative miljøer en viktig del av helingsprosessen, før han senere kunne ta ansvar for egen fortid og rette innsatsen mot forebygging.
Del 4: Impliksjoner for exit-arbeid og forebygging i dag
Michaelis er tydelig på at effektivt exit- og forebyggingsarbeid ikke krever ideologisk konfrontasjon i første omgang. Det krever relasjon, trygghet og vilje til å forstå hva ekstremismen fyller av funksjon for individet.
Hans viktigste budskap til fagpersoner er:
- Man trenger ikke å ha vært ekstremist selv for å gjøre en forskjell.
- Skadelig atferd springer ofte ut av smerte, ikke ideologisk overbevisning.
- Medfølelse, konsistens og langsiktig relasjonsbygging er avgjørende.
I en tid preget av økende polarisering, minner Arno om at menneskelig kontakt og vennlighet fortsatt er blant de mest virksomme verktøyene – både i arbeid med enkeltindivider og i bredere samfunnsforebygging.